I slutten av september sto sola forholdsvis lavt, men likevel var det lyst lenge utover ettermiddagene. Beate hadde begynt å venne seg til å bli på kontoret ut over ettermiddagene og trivdes godt med det. Hun varmet seg av og til en boks med nudler med vann fra vannkokeren og hun småpuslet med plantene som hun hadde på kontoret i pausene. Det var ikke sånn at arbeidsoppgavene overveldet henne på noen måte. Det var mer at hun manglet innhold i fritiden og at det derfor da ble lettere å sitte på kontoret utover den tilmålte arbeidstiden.
Av og til kom det noen gående inn mot hovedinngangen i hesteskohuset. Som regel var det noen som hadde gått feil eller foreldre som var ute på oppdagelsesferd med små barn. Noen ganger hendte det seg at et og annet menneske tittet inn på Beate mens hun satt der, eller når hun gikk i svalgangene, som hadde vinduer i full høyde og slapp inn mye lys.
En del av hesteskohuset var ikke i bruk overhodet og der var lyset aldri på. Det var den gamle avdelingen for de pasientene som hadde hatt behov for å skjermes og passes ekstra på i forhold til at de når som helst og uten forvarsel kunne ta seg ut av sykehjemmet og legge av gårde uten mål eller mening. Der kom det heller ikke inn så mye naturlig lys, for det ble den gang sagt at disse pasientene skulle skjermes for inntrykk utenfra, da de ble ekstra urolige av dette. Her var vinduene plassert på en slik måte at lyset kom inn i omtrent sittehøyde og det gjorde at avdelingen fremsto som mørkere og mer innestengt enn de andre.
Beate hadde allerede vært der inne en gang. Hun trodde det mest var for å teste seg selv og for å se om angsten slo inn siden avdelingen var avstengt og mye mørkere enn resten av bygget. Men igjen ble hun overrasket over å ikke kjenne redsel eller panikk, til tross for at hun gikk rundt der helt alene og at det var dryppende stille rundt henne. Hun kom først inn i en stue som så ut som den kunne ha blitt benyttet til både spisesal og oppholdsrom. I et hjørne sto en gammel TV av den typen som man ikke kunne få kjøpt lenger, kun på loppemarkeder eller i bruktbutikker og da mest som klenodier. Beate undret seg over hva den store kulen på baksiden av TV apparatet inneholdt som man i dag ikke hadde bruk for lengre. Elektronikk og store ledninger kanskje. Komponenter i full skala størrelse som i dag var omgjort til mikro nivå.
I andre delen av rommet var det innredd en del som så ut til og hadde vært i bruk til håndarbeid. Små hyller var satt opp langs en vegg og disse inneholdt garn i ulik kulør og garnstørrelse. Beate kunne også skimte små rammer med påbegynte broderi og en hel hylle full av strikkepinner. Rundt små bord var det plassert gode gammeldagse pasientstoler med høy rygg, brede armlener og fotstøtter i form av en slags liten gyngestol som føttene kunne hvile på. En gammel plastblomst som en gang hadde vært dekorativ sto på den sorte vedovnen og bladene, som nok hadde vært røde en gang, hadde en sørgelig solbleket lillarosa farge.
I en hylle ved vinduene sto det bøker. Beate gikk instinktivt bort til disse, da hun var svært glad i å lese. Her var et variert utvalg av litteratur, noen med mer substans enn andre. Morgan Kane, muligens ikke samlede verker, men pent plassert etter rekkefølge. Noen hadde tatt seg bryet med å ordne de etter hverandre, med 1, 3 og 4 først og nummer 79 som foreløpig siste bok i hylla. Det hendte 77-84 tok stor plass med sine store innbundne verk og etter hvert helsides fargebilder av årets begivenheter fra januar til nyttår. Bygdebøker fra kommunen i mange ulike utgaver, samt en bok om kirkelivet i nord og vekkelsesbevegelsen og en om geografi og topografi i området de bodde i. I tillegg fant Beate en bok om Indre og Ytre Kvarøy. Den hadde hun aldri sett før og bestemte seg for å ta den med på kontoret for å bla litt i den.
I tilknytning til spise- og håndarbeidsdelen av avdelingen lå det et lite tekjøkken. Forsiktig åpnet Beate et skap og der lå jammen en åpnet pakke med kjeks. Beate kjente seg litt småsulten, men fant ut at det var best å la kjeksen ligge der den lå. Etter et par lagerrom med lintøyhyller kom hun inn i en lang korridor som inneholdt et lite vaktrom formet som et glassbur med utsikt over hele fløyen, til og med den delen som forsvant i vinkel på grunn av byggets hesteskoform. Det var knapt plass til et par mennesker der inne og et stort skrivebord med hyller over opptok mesteparten av den veggen som ikke var i glass. Langs taket var det satt opp hyller fulle av permer i ulik størrelse og farge.
Korridoren startet på venstresiden av vaktrommet og inneholdt foruten et par kontorer fire pasientrom i rekkefølge ned forbi vaktrommet. Der svingte bygget, og enda en lang korridor fulgte. Langs denne lå pasientrommene mot ytre del av bygget, mens den indre delen innehold skyllerom, vaskerom, lintøyskap og diverse boder. Mot slutten av korridoren gjorde bygget igjen en liten sving og de siste pasientrommene lot seg ikke observere fra glassburet lenger oppe i gangen. I denne delen var det pasientrom på begge sidene, både ut mot omgivelsene rundt og inn mot borggården som dannet seg og som ble lukket inne av bygget med kun en vei ut for besøkende og utrykningskjøretøy.
Beate gikk tilbake til et av de øverste pasientrommene og gikk inn på dette. Rommet bar preg av å være tømt helt for innhold, men i hjørnet ved siden av vinduet sto en av de gamle pasientstolene som det var så mange av på bygget. Det var begynt å mørkne ute og igjen kunne Beate se rett inn gjennom vinduene på det nye sykehjemmet, som lå rett over gaten. I et av vinduene sto en høyreist eldre mann og så ut. Han holdt en hånd i gardinene som for å få bedre utsikt eller for støtte, eller begge deler. September sola var neste borte og ute var gatelysene tent. Beate kunne se at han etter hvert snudde hodet sakte innover i rommet igjen og så at belysningen der inne gradvis ble dempet på en måte som det ikke fantes mulighet for her på det gamle sykehjemmet.
Den gamle mannen snudde seg igjen og virket til å stirre rett på Beate. Ansiktsuttrykket hans var forpint og igjen hold han et fast grep i gardinene der oppe. Gradvis forsvant lyset mer og mer fra det store vinduet og Beate kunne ikke lenger skimte ansiktet til mannen annet enn det sølvgrå håret som var glatt strøket til den ene siden. Til slutt var rommet helt mørkt og Beate tok noen skritt nærmere vinduet for å speide etter mannen hun hadde sett. Men hun klarte ikke lenger å se noe som helst der og med boken om Kvarøy trykket mot brystet gikk hun tankefullt mot utgangen av avdelingen og låste døren etter seg.
