Egil fikk en sent en fredag besøk av en kvinne i smal og lang ullkåpe. I kragen og rundt håndleddene var kåpen kantet med langhåret bølgende skinn i gråbrun farge. Der hun sto i måneskinnet utenfor inngangsdøra til sykehjemmet, så det ut som ulvepels fra en gråulv. Hånden hun la på dørhåndtaket var hanskekledd med sorte skinnhansker, og ulvepelsen bølget i den kalde vinden som snek seg rundt hesteskohuset.
Hun stanset rett innenfor inngangsdøra og ble stående å se seg rundt. Hun var sørgelig tynn under ullkåpa og det lange mørke håret var skarpt skilt på midten og hang langt nedover hver side av ansiktet. Helt nederst i tuppene vred håret seg utover i store myke krøller, slik moten var akkurat nå.
Bak de store glassvinduene til vaktrommet på avdelingen la flere av de ansatte merke til kvinnen som hadde stoppet opp innenfor døra. Hun ble stående der og gjorde ikke mine til å komme bort til vaktrommet for å spørre seg for, til tross for at man tydelig kunne se at flere av de hvitkledde som jobbet satt der inne.
Etter en stund gikk en av pleierskene ut og spurte om hun kunne hjelpe henne med noe. Jo det hadde seg sånn at hun skulle besøke Egil svare hun med lav stemme og ba om å bli vist veien dit. Nå var de ansatte så vel vante med de ulike besøkene Egil fikk til alle døgnets tider, at pleieren ikke reflekterte over hvor sent det egentlig var.
Det er rett frem og til venstre her og videre ned i gangen. Han ligger på 103, første dør i svingen. Pleieren smilte oppmuntrende mot kvinnen og nikket i retning gangen til venstre. Deretter snudde hun raskt ryggen til henne og satte kursen inn på vaktrommet igjen.
Da hun kom inn på vaktrommet snudde hun seg og kastet et blikk mot kvinnen igjen. Hun hadde nå tatt noen skritt fremover. De hanskekledde hendene hennes hadde grepet det mahogni fargede rekkverket med begge hendene og det det helt tydelig at hun var fryktelig svaksynt, ja like så godt som blind der hun tok små nølende skritt fremover. Pleiersken snudde og satte rett ut av vaktrommet igjen med kurs mot kvinnen. Hun tilbød henne armen sin og følge til Egils rom. Kvinnen takket og tok tak i armen til pleiersken. Hun nikket forsiktig da hun var klar til å gå.
Før Egils rom gikk de forbi en sidedør som vendte ut mot den åpne plassen bak bygget, som hadde rektangulær form og som ledet ned mot den bratte elva som kom ned fra de snøkledde fjellene. Dette området ble flittig brukt på sommerstid, både av pasientene og av de ansatte. Men nå skinte månestråler inn i den lange gangen og avslørte et stort hvitt område, med en frådende og høylytt elv i bakgrunnen.
Pleiersken banket på Egils dør i samme bevegelse som hun åpnet den og Egil satt i lenestolen sin med den røde silke slåbroken på seg og et tykt ullpledd over fanget. På beina hadde han store skinn tøfler som stakk frem under pleddet. I et vidt krystallglass kunne det skimtes drikke med en mørk gyldengul karakter, mistenkelig likt cognac. Flere av de andre pleierskene mente at Egil hadde gjemt drikke på rommet sitt, mens enkelte andre forsikret at Egil i mange år hadde vært leder i det norske totalavholdslaget og at dette ikke kunne stemme. Men pleiersken hadde vært borti cognac før og hun kjente godt igjen den spesielle lukten i rommet da de kom inn.
Pleiersken annonserte til Egil at han hadde besøk og sa til kvinnen at hun skulle følge henne inn til den ledige stolen tvers over Egils. Hun geleidet kvinnen ned i stolen og forsikret dem deretter om at Egil bare måtte ringe på når damen var klar til å gå, så skulle hun komme og følge henne ut.
Det drøyde før det ringte på hos Egil og pleierskene spøkte med at det kunne virke som Egil hadde fått ja-ord fra kvinnen som hadde kommet på besøk denne fredags kvelden. Pleiersken som hadde fulgt kvinnen til Egils rom spratt opp igjen og tok turen ned i gangen for å se til dem. Akkurat som sist, så banket hun på i samme bevegelse som hun åpnet døren, en uvane som utvilsomt kom av travle vakter gjennom mange år.
Egil hadde snudd på lenestolen sin og satt foroverbøyd mot kvinnen. Han holdt begge hendene hennes i sine, men uten at det så ut som han hadde romantiske hensikter med dette. Kvinnen satt med bøyd hode og det lange mørke håret hadde falt ned i ansiktet hennes. Egil snakket med dyp og bestemt røst, men stoppet opp med en gang han ble oppmerksom på pleiersken. Hun gjorde retrett for å la de to være i fred, men bet seg til merke i at Egil hadde sagt – «du finner den i våningshuset» akkurat idet hun kom inn i rommet.
På vaktrommet hadde de en stund senere gjort klar kaffen til nattevaktene og alle satt rundt bordet og var klare for kveldens rapport, da det banket på døren. Utenfor sto kvinnen med det lange mørke håret og ullkåpa. Hun stakk hodet inn døren til vaktrommet og satte blikket rett i pleiersken som hadde hjulpet henne. Takk for hjelpen og godnatt, sa hun med stødig stemme, mens hun holdt blikket hennes. Hun vinket med en pelskledd arm til alle de ansatte som satt der inne. Alle nikket tilbake og bød vel hjem før de fortsatte med rapporten, mens kvinnen gikk med raske skritt mot utgangsdøra.
Etter en kort stund reiste pleiersken som hadde hjulpet kvinnen seg plutselig fra stolen og satte mot utgangsdøren, med en brå bevegelse. De andre på vaktrommet så opp og fulgte henne med øynene, uten å forstå hva hun hadde sett eller hvorfor hun la av gårde midt i rapporten. Oversøster rynket på øyenbrynene i misbilligelse.
Pleiersken sto lenge ute på trappen og hun gikk til og med et stykke rundt om på gårdsplassen og ned mot veien ut av området, uten at hun så noe som helst til kvinnen. Månen sto høyt på himmelen og lyste ned mot hesteskohuset. Pleiersken kastet et langt blikk mot rom 103 der hun ettertenksomt gikk tilbake til vaktrommet.
