Renathe under evakueringen av Porsanger i 1944.

 

https://www.andoy-historielag.org/?p=2695

HISTORIER

ANDØYA – AV RENATHE LAURITZEN BERG

8. DESEMBER, 2015 KOLBJØRN BLIX LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

ANDØYA

Det ble sagt om Andøya at den engang hadde vært alveland og at den tilhørte hittfolket. Den var bare synlig fra tid til annen og var derfor heller ikke merket på noe kart over området. Helt til den en dag ble stålsatt mens den var over havflaten og ble liggende som boplass for menneskene. Men visst var det spor etter de blåkledde der, etter det fruktbare landet de en gang hadde eid og som de nok hadde sårt for å miste.

Over Kvalnesmyrene lå det ofte en rå og tett tåke og i den danset hittfolket med glidende og sørgmodige bevegelser. De sukket høylydt over det tapte landet sitt, slik at det hørtes helt frem til folk.

Den store øya med de kritthvite strendene som smøg seg inn under bratte fjell var noe av det vakreste alveland en kunne tenkes. På store deler av øya lå langstrakt og fuktig myrland, men innenfor strendene bugnet vide kornåkre og utenfor kokte havet av fisk.

Det måtte ha falt de blåkledde tungt for hjertet å miste denne store øya til menneskene. Det skulle vise seg tyngre for de som bosatte seg der å dyrke mark og holde gårdsdrift enn det hadde vært for hittfolket. Heller ikke fiskelykken sto menneskene bi på samme måte som i alvelandet.

Her måtte det slites for føden, med enkelte år der fisket slo helt feil. Båtene måtte dras på land i ulendte tilkomstleier og i sleipe rullesteinsfjærer. Utenfor øya kunne havstrømmene være sterke og mang en gang drive båtene bort fra land under innseilingen.

Og det hendte seg nok at en sliten kar, på tur opp fra fjæra på den mørkeste vintertiden, så noe som han ikke helt fikk til å stemme i sidesynet. Eller at ei kone med en stor barneflokk som krevde henne døgnet på tamp, hørte lyder som ikke kunne være menneskelige når hun var på tur ut i fjøset i blodotta. Men det ble aldri undersøkt eller snakket noe særlig om. Folk hadde nok med selvberging og med å komme seg gjennom den tunge mørketida.

Lite visste de om at alvelandet Andøya drev i en evig sommersol da det ble eid av hittfolket og at vinter og mørketid ikke eksisterte. De blåkledde spøkte og lo mens de arbeidet i grønne enger og de gikk til bugnende bord i midnattsola, med alt de kunne ønske seg av mat og drikke. Utenfor øya lå den røde sola og speilte seg i havet og lyden av matfugl som fanget fisk gav dem visshet om at de aldri trengte å bekymre seg for morgendagen.

2015, Renathe Lauritzen Berg

 

-Tester

Helt ytterst på Fore, der veien sluttet og gikk over til en sti som ledet mot sanddynene, lå det en gård nede på fjærsiden. Der bodde en eldre mann som ble kalt Morfar og som hadde hatt gården i eie helt fra barnsbein av. De som gikk leia forbi på en godværsdag hadde godt utsyn til gården der den lå under fjellet og på en sommerdag kunne man godt se det frodige beitelandet som omkranset den. Gården hadde marker og beite som strakte seg vidt på begge sidene, og til med på oversiden og opp mot fjellet. Det var ingen tvil om at det var en stor gård der mye arbeid ble lagt ned, og Morfar drev den storslått. Han bygde til og med opp et herskapelig hus ved siden av, med store rom og vide stuer, som ingen i området hadde maken til.

Det sa seg selv at det krevde sin mann å drive en slik storgård og Morfar hadde mange i tjeneste på gården, langt flere enn på de fleste andre gårder på den størrelsen. Men til tross for at kallenavnet hans tilsa noe annet, så hadde Morfar ingen barn og var således heller hverken morfar aller farfar til noen. Han var heller aldri blitt gift, selv om han var både en godslig og snill mann som jobbet hardt og tok sin kristenplikt på alvor. Det var ubegripelig for de fleste at en sånn arbeidsom og omgjengelig kar ikke klarte å skaffe seg et kvinnfolk til gårds, men Morfar bare lo bort alle slike kommentarer med at han da slett ikke hadde tid til å styre med den slags, han som både drev gård og rodde grunnen utenfor.

Nå som han hadde nådd en alder der han faktisk var gammel nok til å være morfar og vel så det, ble imidlertid disse kommentarene sjeldnere og sjeldnere. Det eneste han var på jakt etter for tiden var gode arbeidsfolk til gården, for etter hvert som den vokste i størrelse og omfavn, vokste også oppgavene i takt. Og selv om Morfar ikke var avhengig av å ro fiske for å ha det han trengte til livets opphold, så likte han spesielt godt å dra på havet og han fant en egen fred i det arbeidet. Når det ble for mye å gjøre på gården, så han seg ikke tid til å fiske og da gikk han rundt og så med lengsel utover havet dagen på tamp.

Nettopp derfor hadde han blitt glad da en nabo av han fortalte at han hadde hørt nyss om en arbeidsom og sterk ung mann fra Vega som var på jakt etter tjeneste litt lenger nord. Han hadde de beste skussmål og var ikke redd for å ta i et tak, både sommer som vinter. Han skulle komme oppover en av de første dagene i mai og Morfar hadde bestemt seg for å sende bud til dampskipskaia om å gi mannen skyss direkte til Fore så fort som han satte fot på land.

Og det var nettopp en av de første dagene av mai at Morfar satt i solveggen for nons, sammen med gårdsfolket og nøt at dagene var blitt lange og at sola var begynt å varme det frosne landskapet, da vinteren hadde vært både lang og hard. De kunne se skyssen fra dampskipskaia lenge før den i det hele tatt nærmet seg gården, for veien ut mot Fore var lang og stort sett uten hellinger. I tillegg var landskapet rundt begynt å tørke opp i sola, slik at støvskyene sto rundt skyssen der den kom.

Morfar skulle huske denne dagen senere når han tenkte tilbake på den. Han skulle huske hvordan sola sto usedvanlig høyt til at det var tidlig i mai og at den stekte som på en sommerdag. Han skulle huske at vinden hadde løyet til å bli vindstille og han skulle huske at lyder både fra fugleliv og dyreliv var totalt fraværende. Himmelen over dem var intens blå og speilet havet rundt dem i den samme fargen. Og gresset var så grønt at han gjorde seg alvorlige tanker om at de var for sent ute med onna.

Og så kom Markus ut av vognen og løftet hånden i en smilende hilsen til alle som satt der i solveggen. Han var ikledd en skinnende hvit skjorte under vesten og det blonde håret falt mykt og bølgete rundt ansiktet hans. Han var høyreist og sikker i stegene ned mot gården og overalt hvor han passerte noen hilste han og smilte strålende og varmt mot dem. Han hadde en stor sekk som han bar over ryggen med den største letthet, og han holdt den stødig med den ene hånden mens han håndhilste varmt på en eldre kone han støtte på mens han gikk. Etter hvert kom han helt ned dit som Morfar og arbeidsfolkene satt, og etter som Morfar så at alle de som satt rundt han reiste seg, en etter en, fant han det best å gjøre det samme og gå fremmedkaren i møte.

Skjønt fremmedkar, slik føltes det ikke i det hele tatt, syntes Morfar. Han tok inn smilet og varmen i de lyseblå øynene, og de blonde lokkene som rammet inn det vakre ansiktet og tenkte at han med gud ikke hadde sett en kar som strålte sånn som denne karen før. Markus håndhilste med et fast grep og blikket hans syntes å se helt inn i det indre hos Morfar, og han grep seg i en tanke om at det var Vårherre selv som hadde sendt denne karen til gårds. Huden hans var glatt og uten en lyte og Morfar anslo at han knapt kunne ha passert tjue år, selv om han var kraftig og sterk og tydelig hadde tatt i et tak tidligere.

Arbeidsfolkene som sto rundt dem formelig presset seg frem for å få hilse på Markus og de unge jentene sto først i køen. Morfar ønsket velkommen til gårds og presenterte formannen sin og et par av de eldste karene. Markus svarte med varm og stødig stemme: -«Det er jeg som skal takke for at jeg får lov til å komme til gårds» Han så seg rundt mens han sa dette og hver og en av de som sto rundt så ut som om de følte at han snakket bare til dem. Et par av jentene neiet og til og med en av de mest snakkesalige kjerringene på gården var helt målløs. Morfar nikket som takk for ordene og sa: -«Jeg håper du vil føle deg hjemme her og jeg håper du er vant til å arbeide» Stemmen hans var streng, men han smilte mot Markus mens han snakket. –«Du må ikke tro at vi har for vane å stå her å kope mitt i arbeidstiden». Morfar så seg rundt mens han sa det og nikket til arbeidsfolkene som tegn på at det var på tide å komme seg tilbake til arbeidet igjen.

Resten av arbeidsdagen forløp i det samme strålende solskinnet, som om det skulle være en dag i den varmeste sommermåneden. Markus ble vist til rommet som han skulle dele med flere av de andre arbeidsfolkene og på tur dit fikk han samtidig en omvisning på gården. Sauene var kommet ut på markene, men var ikke sendt opp på fjellet enda. Da Morfar og Markus kom gående ned mot fjøset og uthusene så Morfar til sin forbauselse at alle sauene hadde samlet seg i en klynge av innhegningen. Han stoppet og stusset litt, for det kunne se ut som noe hadde skremt dem, men samtidig var de forbausende stille og sto nærmest rolig ved gjerdet.

Morfar ba Markus om å vente der litt mens han så seg om etter hva som kunne ha uroet sauene, og han lette på nedsiden av innhegningen etter spor fra jerv, men han kunne ikke se noe og heller var det ikke folk eller hunder i nærheten. Da han snudde seg og skulle gå oppover igjen så han til sin forbauselse at Markus sto midt i saueflokken og klappet flere av dem på hodet og strøk dem over ulla. Sauene hadde lammene sammen med seg og det lignet dem ikke i det hele tatt og ikke legge på sprang med dem når de været en fremmed i nærheten. Men Markus smilte like bredt til saueflokken som han hadde gjort til arbeidsfolkene, og Morfar ristet vantro på hodet. -«Jeg har et godt lag med dyr» sa Markus med lett stemme og trakk på skuldrene før han bredbent og lett svingte seg over gjerdet igjen og fortsatte omvisningen sammen med Morfar.

 

 

 

 

Fore.jpg