Tilsynslegen hadde gjort sin vurdering etter at oversøster hadde vært innom for å melde om Egils uforskammede gode form. For å være helt på den sikre siden ville han at de skulle la det bero noen dager til. Egil virket ikke til å ha noe som helst slags hastverk med å komme seg hjem, tvert imot så hadde han fremdeles besøk store deler av døgnet. Nå tok han til og med spaserturer i korridorene og smilte kort og nikket nådig mot pleierne når han passerte dem.
Noen dager tok han turen til håndarbeidsstua. Der var det i all hovedsak kvinnene som holdt til, de som var friske nok til å være ute av sengen på dagtid. De lyste opp alle som en når Egil gjorde seg turen innom og nødet han til å ta imot både kaffe og vafler med gomme, som ble servert nesten daglig på formiddagene. Han byttet på hvor han satt og snakket med de aller fleste av kvinnene der, i tur og orden mens han drakk kaffen sin og etter hvert fylte den røde slåbroken sin mer og mer.
Denne formiddagen var det spesielt Doris fra Dalen han hadde snakket med og de andre kunne høre at hennes stemme steg og sank, mens stemmen til Egil var myndig og fast når han slapp til ordet. I ettertid skulle noen mene at han hadde snakket formanende til Doris og at hun hadde virket til å ikke vil høre på det han sa. Egil reiste seg til slutt temmelig brått mens han la hånden tungt på skulderen til Doris og nærmest tvang henne til å holde seg nede i stolen.
De andre kvinnene lot til å være opptatt av garn, sytråd, strikkepinne størrelser og kaffe sup, men i øyekroken fikk de fleste av dem med seg at stemningen ikke var helt på topp ved bordet der Egil og Doris satt og diskuterte. Kaffekoppen til Doris klirret når den traff skålen og hun så flere ganger til siden uten å møte blikket til Egil. Broderiet hun holdt på med hadde hun slengt ned på fotskammelen foran seg og garn, fingerbøl og saks fulgte raskt etter. Et par ganger i løpet av samtalen gjorde hun et forsøk på å reise seg, men hverken hofter eller knær bar slik at hun kunne komme seg opp for egen maskin. Stemmen hennes var høy og skjærende da hun ropte på pleierne for å be om hjelp.
Etter kveldstellet den kvelden ville Egil sitte i lenestolen for å lese litt og bedyret til pleierne at han fullt og helt var i stand til å komme seg i seng på egen hånd. Han viftet dem ut av rommet med en lettere irritert mine, men ba dem om å ikke lukke døren helt igjen. Det ble gradvis mer stille i korridorene utover kvelden og det hørtes kun lavmælt prat fra vaktrommet mens vaktlaget ventet på at nattevaktene skulle komme på jobb. Lukten av nykokt kaffe spredde seg i gangen utenfor vaktrommet og det skarpe lyset der inne i fra lyste opp inngangspartiet og viste vei til de som kom på jobb og skulle holde overoppsyn med pasientene i hesteskohuset i natten som kom.
Det var ikke forventet å bli en travel natt, for prognosene var gode for de fleste som lå inne nå. Det var en og annen pasient som skulle ha byttet kateterpose, samt et par stell og noen snuoperasjoner, men ingenting som ble regnet som kritisk og dermed var huset heller ikke bemannet med flere enn akkurat det de hadde behov for. Noen ganger hendte det at pasienter som ble regnet for litt tøvete sto opp og gikk seg en runde, men de ble oftest behørig fulgt tilbake i seng etter en liten gåtur.
Det kom inn et sykdomstilfelle blant personalet rett før aftenvaktene skulle gå av. Det var en ungjente som bodde på hybel i sentrum, men som ikke hadde tilgang til telefon i bygget og derfor hadde sendt en nabo for å gi beskjed om at hun ikke kunne komme på jobb. Oversøster på vakt gjorde en rask vurdering og landet på at det fikk holde med de fire gjenværende nattevaktene denne natta.
Natta skred rolig frem og de faste oppgavene ble gjort av vante hender. Det så ikke ut til å være noe som helst ekstra denne natten og nattevaktene satt sammen på det største vaktrommet og drakk kaffe mens praten gikk lavmælt. Den yngste av dem ble sendt ut på runder hver time og det var også hun som hadde mest problemer med å holde seg våken, så det virket som hun tok denne oppgaven med glede. På klokkeslaget halv fem spratt hun opp på lette ben og tok fatt på runden sin fra rom til rom gjennom hele bygget.
Hun hadde opprinnelig ikke tenkt å gå inn på Egils rom, for han sov stort sett uten problemer gjennom hele natten. Men med sitt unge friske blikk la hun merke til at døren hans sto noen få centimeter mer åpen enn på den tidligere runden hennes. Hun tenkte at han muligens hadde stått opp og åpnet vinduet, og at det nok var best at hun fikk det lukket igjen. Trekk var noe av det farligste disse eldre pasientene kunne komme ut for, det visste hun godt. Men da hun forsiktig åpnet døren inn til Egils rom og fikk vent øynene til halvmørket, så hun til sin forskrekkelse at han ikke lå i sengen sin. Rutinert sjekket hun på badet med en gang. Nei, han var ikke der heller.
Hun gikk da straks tilbake til vaktrommet og gav beskjed til de andre om at hun trodde Egil var ute og vandret i korridorene. Nei, det måtte være feil mente de andre. Egil pleide ikke å vandre, heller tvert imot. Han lå ofte i samme stilling i sengen for hver gang de var inne og sjekket til han. En av de eldste av pleierne på vakt reiste seg for å bistå henne i å se etter han, mens de andre to fortsatte praten og hverdagslige sysler. En stund etter kom den yngste tilbake igjen og sa at hun ikke hadde funnet Egil i noen av korridorene og at de trengte hjelp til å sjekke pasientrom og linskap. Da reiste de to andre seg også og sammen gav de seg ut for å lete etter Egil.
Det var den mest erfarne pleieren som fant han da hun med hurtige bevegelser trådde inn på håndarbeidsstua. Han lå helt borte ved de store vinduene og nå sivet det første lille morgenlyset inn mot hesteskohuset fra øst. Blodet hadde samlet seg i en liten dam ved hodet hans og pleieren tenkte først at han måtte ha falt og slått seg mot noe skarpt da hun nærmet seg han med raske skritt. Lyset fra vinduet glimtet i sølv og det så ut som det kunne være de store innfatningene på brillene til Egil som lyset speilte seg i. Men da hun kom nærmere så hun med gru at noen hadde plantet en brodersaks helt inn i det venstre øyet til Egil og at den satt så dypt at kun de to runde ringene av den øverste delen av skaftet kunne sees. Skrekkslagen, men øvd i yrket sitt gjennom mange år, bøyde pleieren seg ned for å kjenne etter puls og kjente en knapt merkbar dunking på undersiden av håndleddet til Egil.
