Beate hadde alle slags former for angst og de kunne slå til når hun aller minst forventet det. Når man så bort fra de vanligste formene for angst, som krypdyr, høyder, fly, båt og generell biltrafikk, så kunne angsten for de mest trivielle ting plutselig slå inn som lyn fra klar himmel. Og i kraftig regnvær var hun selvsagt også redd for lyn, med påfølgende torden.
Når hun jobbet alene på det nye kontoret sitt i hesteskohuset, så hendte det seg at hun tenkte på at denne bygningen var et gammelt nedlagt sykehjem og at hun nok burde hatt innslag av minst et par slags ulike tilfeller av angst. Tross alt måtte hver centimeter av disse korridorene være fylt med pasienter som mer eller mindre frivillig hadde forlatt livet og gitt seg hen til evigheten.
Og normalt sett burde Beate ha sett skygger av dem i hver en krik og krok av bygget. Men der hun satt på kontoret sitt, som var en omgjort dobbelt pasientrom med rikelig av plass, kjente hun av en eller annen uviss årsak ikke noe annet enn en rolig fredfull følelse. Denne følelsen gjorde at hun raskt fikk driv i arbeidet sitt, og siden telefonen nesten aldri ringte og e-postene hun mottok var sporadiske, så fikk hun unna oppgavene i en fei.
I de lange korridorene på det gamle sykehjemmet hang det bilder på rekke og rad. De ulike motivene som utvilsomt var blitt hengt opp til glede og trøst for pasientene viste lokale landskap fra rundt omkring i bygdene, små og store kirker og kapell og et og annet innrammet bibelvers brodert med møysommelige korssting.
Et av bildene fanget Beates blikk hver gang hun gikk forbi det. Det var et bilde av kirken på det lille tettstedet. Hun kjente det igjen umiddelbart, men kunne også ganske raskt konstatere at det var noe som ikke stemte. Av og til stoppet hun opp for å studere bildet når hun passerte, men kunne likevel ikke sette fingeren på hva det var som manglet eller eventuelt hva som ikke hørte hjemme der.
Bildet var tatt fra sjøsiden, altså mot vest og viste østveggen og klokketårnet. Hele sørveggen med de store blyglassvinduene var også med på bildet. I forgrunnen så hun en del av kirkegården, det som i dag ble omtalt som den gamle gravgården. Muligens var den forholdsvis ny da bildet ble tatt, men en del av korsene som markerte graver var skakke og skjeve og gresset grodde høyt i forkant av både disse og de små gravsteinene. Umiddelbart tenkte Beate at dette nok var gamle graver som ikke ble stelt. Kanskje bodde ikke de nærmeste i nærheten lenger, eller så var dette graver som tilhørte de siste av en slunken slekt.
Bildet av kirken ble etterfulgt av et nitidig broderiarbeid som viste den siste nattverden. Det var en tolkning som Beate ikke hadde sett tidligere. I stedet for at Jesus var vent mot Simon Peter i en samtale, satt han med hodet litt på skakke og blikket vent undrende mot enden av bordet, der Judas holdt selskap med Thomas tvileren. Det var mulig at korsstingene spilte henne et puss, men øynene til Jesus var fremstilt slik at han hadde blikket mot enden av bordet, samtidig som det andre øyet var vendt mot himmelen. Det fikk han til å se både skjeløyd og en smule tomsete ut, og med en løftet vinfylt kalk i den ene hånden kunne Beate ikke fri seg fra å tenke at scenen måtte være satt litt sånn mot slutten av det gode selskapet den kvelden.
Av og til jobbet Beate utover ettermiddagen, for ingen ventet på henne i den lille leiligheten hun leide. Og da kunne både ettermiddagene og kveldene bli lange. Slik hadde det seg at hun ofte ble sittende helt oppslukt i arbeidet helt til hun plutselig oppdaget at det hadde blitt mørkt utenfor kontorvinduet hennes. Kun lysene fra det store nye sykehjemmet lyste opp litt av parkeringsplassen foran hesteskohuset, og en og annen turgåer passerte på gaten utenfor. Men til tross for mørket, spøkelsene i korridorene, og at hun av og til kjenne en beroligende fast hånd på skulderen mens hun jobbet, så følte Beate en merkelig trygghet her på den nye arbeidsplassen.
