Egil på 103

Egil hadde vært noen uker på 103 og hadde gradvis kommet seg etter å ha vært svært medtatt ved innkomst. De første døgnene hadde det sett dårlig ut, men like raskt som han hadde kommet inn, så snudde formen etter et par dager. Nå hadde han fått tilbake fargen i kinnene og en kunne ikke lenger se at huden hang under kinnbena hans. Familien var ofte på besøk, så ofte at det ble behørig snakket om dette på vaktrommet bak de store glassvinduene. Noen av pleierne hevdet å helt ha mistet oversikt over hvem de enkelte familiemedlemmene hans var. Folk kom og gikk til alle døgnets tider og i løpet av de første ukene etter at han ble lagt inn, kom det stadig klager på at det aldri var arbeidsro å få inne på rommet hans.

Ukene gikk slik de normalt gjør på et lite sykehjem. Travle nattevakter avløste enda mer travle dagvakter og legevisittene ble mange og lange. Noen dager var rolige med håndarbeids stunder, andakter og ettermiddagskaffe med vafler. Noen netter var også rolige, og ofte kunne disse samle seg opp til å bli faretruende mange og bar bud om uker med høy intensitet i vente. Men på 103 økte trafikken jevnt og trutt på, både av familiemedlemmer, venner og ja til og med gamle tidligere kolleger av Egil.

Egil selv satt ofte enten oppreist i sengen sin eller i hvilestolen med ryggen rettet helt opp, og så ut som en konge som aller nådigst gav en nøye tilmålt audiens. Han hadde fått en friskere farge i kinnene og fylte godt opp den røde silke slåbroken som familien hadde tatt med til han hjemmefra.

Inne på 103 kunne man stadig finne stoler som manglet på de andre rommene, både fra fellesstuen og til og med fra enkelte av kontorene lengst nede i gangen. Klagene fra pleierne og øvrig personell ble flere og flere og tok seg også betraktelig opp etter at det ble oppdaget av en del av de som holdt hoff inne hos Egil var pasienter fra avdelingen. Ja til og med fra nabo avdelingene kom det mer eller mindre gangføre pasienter som ville treffe han. Det ble også hvisket om at disse så uforskammet mye friskere ut når de returnerte fra et opphold inne hos Egil på 103.

Oversøster på avdelingen vurderte å ta affære og be tilsynslegen om bistand etter at personell som sto i kveldstell var blitt sendt ut av 103 med tydelig beskjed om å komme tilbake senere på kvelden. Egil hadde i følge han selv satt opp samtaletid med en pasient fra en annen avdeling og ville ikke under noen omstendigheter bli forstyrret. Han pekte mot døra da oversøster kom inn og hevet et busket øyebryn over de store sølvfargede brille innfatningene sine. Da oversøster trakk seg litt tilbake, kneppet han hendene rolig over sengeteppet mens han med myndig stemme lurte på om det kunne være mulig å få litt arbeidsro her på dette etablissementet.

Oversøster, som var ikke tilhørende i den lille kommunen og aldri hadde brydd seg med relasjoner og familieforhold hva pasientene angikk, begynte å stille de ansatte spørsmål om hvem denne Egil var? Hvor stor familie hadde han egentlig? Han måtte jo minst ha en drøss med barn og barnebarn, med tanke på den stadige trafikken inn og ut av rommet hans. Men nei, fikk hun til svar. Noen mente han hadde en voksen sønn og kanskje en datter også, men det siste var de ikke helt sikre på. Andre igjen mente at han var onkel til flere, muligens så mange som 8-10 stykker.

 

Oversøster rynket pannen. Selv et slikt tall kunne ikke forklare den trafikkerte hovedåren som hadde dannet seg inn og ut av rommet hans til alle døgnets tider. Mange av de som kom innom presenterte seg som tidligere kolleger av Egil. Men når hun forsøkte å få tak i hva Egil hadde jobbet med når han var yrkesaktiv, så var svarene diffuse. Noe innenfor industri mente mange på. En hevdet at han faktisk var ingeniør. Han tegnet i alle fall mye ble det hevdet, og det dreide seg ikke om kunst, nei det ble slått tydelig fast. Tegningene forsvant for øvrig alltid veldig fort ned i vesker, ryggsekker og innenfor jakkeslag når noen av de ansatte beveget seg inn på rommet hans.

Endelig affære bestemte oversøster seg for å ta en formiddag da hun gikk forbi døren til 103. Døren sto på vidt gap som for å markere at her var det fri ferdsel for alle som ønsket det. Et rask blikk inn på 103 avslørte at Egil satt i lenestolen med bakoverlent hode og et rimelig fornøyd smil om munnen. Leppene hans var hovne og munnvikene dratt oppover. Øynene var halvlukkede bak de store runde brilleglassene og innfatningen blinket i sølv glimt når han beveget hodet der inne.

I bakgrunnen sto det en radio på og på bordet ved siden av han sto en kopp med rykende varm kaffe. Det runde bordet var ellers overfylt med buketter med blomster, med kort og små håndskrevne lapper med ulike hilsninger fra folk som hadde vært innom. Bak en av de avskårne bukettene sto det en nesten full Cognac flaske og Egil nippet til innholdet fra et krystallglass som han satte ned ved siden av kaffekoppen med den største selvfølgelighet.

I resten av rommet var hver en ledig overflate dekket med blomster vaser fulle av buketter. Langstilkede roser sto side om side med markblomster fra enga i vaser av ulik størrelse og oversøster tenkte med gru på at så mye blomster hadde hun ikke engang sett nede på bårehuset i kjelleren. Her var det et eller annet som ikke stemte tenkte hun mens hun beveget seg med raske skritt mot tilsynslegens kontor.

Helt ytterst på Fore, der veien sluttet og gikk over til en sti som ledet mot sanddynene, lå det en gård nede på fjærsiden. Der bodde en eldre mann som ble kalt Morfar og som hadde hatt gården i eie helt fra barnsbein av. De som gikk leia forbi på en godværsdag hadde godt utsyn til gården der den lå under fjellet og på en sommerdag kunne man godt se det frodige beitelandet som omkranset den. Gården hadde marker og beite som strakte seg vidt på begge sidene, og til med på oversiden og opp mot fjellet. Det var ingen tvil om at det var en stor gård der mye arbeid ble lagt ned, og Morfar drev den storslått. Han bygde til og med opp et herskapelig hus ved siden av, med store rom og vide stuer, som ingen i området hadde maken til.

Det sa seg selv at det krevde sin mann å drive en slik storgård og Morfar hadde mange i tjeneste på gården, langt flere enn på de fleste andre gårder på den størrelsen. Men til tross for at kallenavnet hans tilsa noe annet, så hadde Morfar ingen barn og var således heller hverken morfar aller farfar til noen. Han var heller aldri blitt gift, selv om han var både en godslig og snill mann som jobbet hardt og tok sin kristenplikt på alvor. Det var ubegripelig for de fleste at en sånn arbeidsom og omgjengelig kar ikke klarte å skaffe seg et kvinnfolk til gårds, men Morfar bare lo bort alle slike kommentarer med at han da slett ikke hadde tid til å styre med den slags, han som både drev gård og rodde grunnen utenfor.

Nå som han hadde nådd en alder der han faktisk var gammel nok til å være morfar og vel så det, ble imidlertid disse kommentarene sjeldnere og sjeldnere. Det eneste han var på jakt etter for tiden var gode arbeidsfolk til gården, for etter hvert som den vokste i størrelse og omfavn, vokste også oppgavene i takt. Og selv om Morfar ikke var avhengig av å ro fiske for å ha det han trengte til livets opphold, så likte han spesielt godt å dra på havet og han fant en egen fred i det arbeidet. Når det ble for mye å gjøre på gården, så han seg ikke tid til å fiske og da gikk han rundt og så med lengsel utover havet dagen på tamp.

Nettopp derfor hadde han blitt glad da en nabo av han fortalte at han hadde hørt nyss om en arbeidsom og sterk ung mann fra Vega som var på jakt etter tjeneste litt lenger nord. Han hadde de beste skussmål og var ikke redd for å ta i et tak, både sommer som vinter. Han skulle komme oppover en av de første dagene i mai og Morfar hadde bestemt seg for å sende bud til dampskipskaia om å gi mannen skyss direkte til Fore så fort som han satte fot på land.

Og det var nettopp en av de første dagene av mai at Morfar satt i solveggen for nons, sammen med gårdsfolket og nøt at dagene var blitt lange og at sola var begynt å varme det frosne landskapet, da vinteren hadde vært både lang og hard. De kunne se skyssen fra dampskipskaia lenge før den i det hele tatt nærmet seg gården, for veien ut mot Fore var lang og stort sett uten hellinger. I tillegg var landskapet rundt begynt å tørke opp i sola, slik at støvskyene sto rundt skyssen der den kom.

Morfar skulle huske denne dagen senere når han tenkte tilbake på den. Han skulle huske hvordan sola sto usedvanlig høyt til at det var tidlig i mai og at den stekte som på en sommerdag. Han skulle huske at vinden hadde løyet til å bli vindstille og han skulle huske at lyder både fra fugleliv og dyreliv var totalt fraværende. Himmelen over dem var intens blå og speilet havet rundt dem i den samme fargen. Og gresset var så grønt at han gjorde seg alvorlige tanker om at de var for sent ute med onna.

Og så kom Markus ut av vognen og løftet hånden i en smilende hilsen til alle som satt der i solveggen. Han var ikledd en skinnende hvit skjorte under vesten og det blonde håret falt mykt og bølgete rundt ansiktet hans. Han var høyreist og sikker i stegene ned mot gården og overalt hvor han passerte noen hilste han og smilte strålende og varmt mot dem. Han hadde en stor sekk som han bar over ryggen med den største letthet, og han holdt den stødig med den ene hånden mens han håndhilste varmt på en eldre kone han støtte på mens han gikk. Etter hvert kom han helt ned dit som Morfar og arbeidsfolkene satt, og etter som Morfar så at alle de som satt rundt han reiste seg, en etter en, fant han det best å gjøre det samme og gå fremmedkaren i møte.

Skjønt fremmedkar, slik føltes det ikke i det hele tatt, syntes Morfar. Han tok inn smilet og varmen i de lyseblå øynene, og de blonde lokkene som rammet inn det vakre ansiktet og tenkte at han med gud ikke hadde sett en kar som strålte sånn som denne karen før. Markus håndhilste med et fast grep og blikket hans syntes å se helt inn i det indre hos Morfar, og han grep seg i en tanke om at det var Vårherre selv som hadde sendt denne karen til gårds. Huden hans var glatt og uten en lyte og Morfar anslo at han knapt kunne ha passert tjue år, selv om han var kraftig og sterk og tydelig hadde tatt i et tak tidligere.

Arbeidsfolkene som sto rundt dem formelig presset seg frem for å få hilse på Markus og de unge jentene sto først i køen. Morfar ønsket velkommen til gårds og presenterte formannen sin og et par av de eldste karene. Markus svarte med varm og stødig stemme: -«Det er jeg som skal takke for at jeg får lov til å komme til gårds» Han så seg rundt mens han sa dette og hver og en av de som sto rundt så ut som om de følte at han snakket bare til dem. Et par av jentene neiet og til og med en av de mest snakkesalige kjerringene på gården var helt målløs. Morfar nikket som takk for ordene og sa: -«Jeg håper du vil føle deg hjemme her og jeg håper du er vant til å arbeide» Stemmen hans var streng, men han smilte mot Markus mens han snakket. –«Du må ikke tro at vi har for vane å stå her å kope mitt i arbeidstiden». Morfar så seg rundt mens han sa det og nikket til arbeidsfolkene som tegn på at det var på tide å komme seg tilbake til arbeidet igjen.

Resten av arbeidsdagen forløp i det samme strålende solskinnet, som om det skulle være en dag i den varmeste sommermåneden. Markus ble vist til rommet som han skulle dele med flere av de andre arbeidsfolkene og på tur dit fikk han samtidig en omvisning på gården. Sauene var kommet ut på markene, men var ikke sendt opp på fjellet enda. Da Morfar og Markus kom gående ned mot fjøset og uthusene så Morfar til sin forbauselse at alle sauene hadde samlet seg i en klynge av innhegningen. Han stoppet og stusset litt, for det kunne se ut som noe hadde skremt dem, men samtidig var de forbausende stille og sto nærmest rolig ved gjerdet.

Morfar ba Markus om å vente der litt mens han så seg om etter hva som kunne ha uroet sauene, og han lette på nedsiden av innhegningen etter spor fra jerv, men han kunne ikke se noe og heller var det ikke folk eller hunder i nærheten. Da han snudde seg og skulle gå oppover igjen så han til sin forbauselse at Markus sto midt i saueflokken og klappet flere av dem på hodet og strøk dem over ulla. Sauene hadde lammene sammen med seg og det lignet dem ikke i det hele tatt og ikke legge på sprang med dem når de været en fremmed i nærheten. Men Markus smilte like bredt til saueflokken som han hadde gjort til arbeidsfolkene, og Morfar ristet vantro på hodet. -«Jeg har et godt lag med dyr» sa Markus med lett stemme og trakk på skuldrene før han bredbent og lett svingte seg over gjerdet igjen og fortsatte omvisningen sammen med Morfar.

 

 

 

 

Fore.jpg