Det var gått flere år siden det nye sykehjemmet ble tatt i bruk og det tronet med sine seks etasjer høyt over det gamle, flate hesteskoformede tunet. Vinduene på nybygget var overdimensjonerte og gav pasientene muligheten til å nyte utsikten over fjell og fjord med spektakulære solforhold, om formen tillot det. Noe den sjelden gjorde.
Da nybygget sto ferdig ble det lave, gamle sykehjemmet rømt uten at det ble tømt for annet enn det viktigste, som det aller siste i nytt digitalt utstyr og så pasientene selvsagt.
Det hadde lenge vært snakk om å ta i bruk noen av de gamle pasientrommene til andre formål, da rådhuset for lengst var overfylt og økonomien hadde ligget skakkjørt og brakk siden lenge før det nye byggeprosjektet sto ferdig.
Men det hadde blitt med praten. På ulike måter trykket de ansatte seg sammen i det lille rådhuset og det kunne virke som de trivdes med det. Nye konstellasjoner ble dannet på tvers av etasjer, seksjoner og politisk tilhørighet. Til og med i privat sammenheng dukket det opp en og annen uventet sammenføyning som hadde sitt utspring i overfylte kontorplasser, trange korridorer og alt for få sitteplasser i kantina.
Da Beate ble tilbudt en lederstilling i kommunen, så kom det etter mange år med motløshet i en ikke akkurat takknemlig stilling preget av lite innflytelse og høyt arbeidstempo. Tilbudet kom på et tidspunkt der hun egentlig var i ferd med å gi opp og la smerter og stivhet fra et halvt århundres gammelt liv stake ut stø kurs mot uførepensjon og lange formiddager hjemme i den lille leiligheten hun leide ved havet.
Hun var den første som fikk kontorplass på et gammelt pasientrom i det lave hesteskoformede bygget, men hun ble forsikret om at hun langt fra skulle bli den siste. Etter hvert skulle flere andre etater inn i bygget og det ble forespeilet å bli et levende miljø med samarbeid på tvers av ulike fagområder.
Veggene på det nye kontoret til Beate var malt i en lys oppkastgrønn farge og hadde dør inn til et romslig bad med opprinnelige hvitstripet tapet, solide støttehåndtak og en lett odør av gammel dame. Men badet var som nevnt romslig og Beate la en ekstra hårbørste, litt tanntråd og et lommespeil i skapet ved siden av vasken.
Hun hadde forstått at det skulle komme noen fra IKT for å koble fastlinje telefon, men det varte og rakk. Hver morgen testet Beate om det var kommet summetone når hun løftet av røret, men hun la det ganske raskt på plass, for det var helt stille når hun la røret inntil øret sitt. Ikke antydning av hverken knitring eller skrap som kunne si noe om at det var andre mennesker i nærheten av henne.
Når Beate kikket ut vinduet på kontoret sitt så raget det nye sykehjemmet over henne. De overdimensjonerte vinduene gjorde at hun innimellom kunne se fargen på nattskjortene til pasientene på dialyse og automatisk la hun en hånd på magen, som for å forsikre seg om at alt var i orden der inne. Noen ganger rumlet det litt og da visste hun at klokka tikket mot lunsj.
Etter lunsj tok hun fatt på arbeidet, og trøstet seg med at de som hadde behov for å nå henne sikkert tok kontakt via e-post eller mobiltelefonen. Som regel hørte hun ikke så mye via disse kanalene heller og kunne konsentrere seg fullt om oppgavene som ventet på henne.
Det hendte seg hun ble rykket ut av arbeidet av at pasient alarmen gikk på et av de tomme pasientrommene. Sist var hun nesten ferdig med et prosjekt da alarmen gikk. Hun reiste seg fra den behagelige stolen med integrert korsryggstøtte og gikk sakte mot døra ut til gangen.
Lyset var på i den fløyen hun hadde kontor i, men i alle de andre gangene i det hesteskoformede bygget kom det kun inn enkelte striper med lys fra et og annet vindu i rom der dørene ikke var lukket.
Beate tittet rundt hjørnet og nedover den mørke gangen der varseltavlen hang fra taket. Det røde lyset fra de blinkende tallene slo mot henne og det var ikke vanskelig å lese selv fra nederst i gangen. 103.
Denne gangen gikk pasientalarmen fra rommet ved siden av kontoret hennes. Hun kastet et ekstra blikk på det blinkende tallet og snudde seg langsomt for å gå tilbake til den fløyen der kontoret hennes lå. Hun gikk mot sitt eget kontor, men før hun kom frem dit sto hun foran døren til 103.
Hun tok forsiktig ned håndtaket og dro i døren. Den var låst.
Ikke alle pasientrommene var det. Hun hadde vært inne i flere av dem i forbindelse med at alarmene hadde gått. Ikke fordi hun var nysgjerrig av seg og hun hadde i alle fall ikke noe ønske om å snoke rundt i sakene som sto igjen der inne. Men når alarmene gikk ville hun gjerne forsikre seg om at det ikke var noe galt. At det ikke brant for eksempel. Hun hadde raskt skaffet seg oversikt over brannslukkingsapparat og rømningsveier da hun kom hit for første gang.
Beate stakk nøkkelen sin inn i låset og låsen gikk opp med et lite klikk. Hun åpnet døren rolig og så seg om før hun stakk armen inn og trykket på lysbryteren. De gamle lysrørene brukte lang tid på å tenne og i flere minutter så hun det overfylte rommet i raske lysglimt. Da lyset endelig slo seg på ble hun møtt av et overveldende rot. Ingen av de andre pasientrommene hun hadde sett inn på hadde vært overfylte som dette.
To nattbord av typen som kan skyves inn mot sengen sto midt i rommet. I hjørnet ved vinduet sto en gammel blåmalt rokk. En bokhylle var overfylt av salmebøker og i de nederste hyllene så det ut som gamle håndskrevne pasientjournaler var stablet oppå hverandre. Puter, gamle bilder, pledd, en pasientseng med ulike eiendeler spredd utover og på et lavt bord ved siden av lå det to glassøyne og stirret mot henne. Det ene var blått og det andre brunt.
Beate kunne ikke se antydning til brann, men gikk for sikkerhets skyld gjennom rommet og mot vinduet, på de få gulvmeterne der det ikke lå saker og ting i stabel. Da hun kom frem til vinduet så hun rett mot de store vinduene på det nye sykehjemmet. I andre etasje der borte gikk en pleier sakte mot vinduet og åpnet det. På nattbordet ved senga så Beate at det ble tent et enkelt lys før gardinene ble trukket nesten helt igjen.
Hun grøsset litt før hun trakk seg tilbake gjennom rommet og slo av lyset. Hun kastet et raskt blikk mot glassøynene før hun lukket døra bak seg og låste. I gangen der varseltavlen hang var det nå helt mørkt og den intense summelyden hadde stanset. Da visste Beate at alarmen hadde sluttet å gå for denne gangen og hun gikk tilbake til kontoret for å fortsette med arbeidet sitt.
