Hver morgen Beate kom på kontoret, dro hun ut støpslet i fast telefonen og satte den tilbake i kontakten igjen. Rett etterpå løftet hun av røret for å sjekke om den hadde summetone. Det hadde den hver gang hun sjekket, men likevel ringte den sjeldent, faktisk nesten aldri.
Da hun takket ja til en leder stilling i den lille kommunen, ble hun forespeilet at det gamle sykehjemmet skulle gjøres om til et dynamisk kontorlandskap og at flere fagfelt skulle jobbe sammen om de mange oppgavene, som visstnok sto i kø.
Likevel opplevde hun nå i sitt andre år som leder, at hun fremdeles satt mye alene. Dette gjaldt spesielt de lange mørke vintermånedene, der telefonen sto taus på pulten hennes, med et svakt lys under tastene og en svarknapp som hun mistenkte skulle lyse rødt dersom hun gikk glipp av en samtale.
Tiden etter lunsj var ofte den lengste, selv om hun var nøye med å vente med å spise til klokken hadde passert halv tolv. I den lyse årstiden satt hun mye og så utover den store parkeringsplassen, der biler av ulik form, farge og størrelse leverte mennesker som også var ulike, til nærliggende kontor og butikker.
Men nå som det var vinter, var det mørkt utenfor vinduet på kontoret hennes store deler av arbeidsdagen. Derfor ble hun ekstra overrasket denne onsdagen da hun låste kontoret for dagen og kastet et blikk nedover den lange korridoren på det hesteskoformede bygget.
Utenfor et av de gamle pasientrommene satt en kvinne på en av to stoler som var plassert på hver sin side av et lite bord. Et av lysrørene i taket helt nede i korridoren blinket jevnt, som et signal om at her var det påkrevd med et besøk fra vaktmestertjenesten.
Beate gikk mot kvinnen, som satt lett fremoverbøyd med det lange mørke håret hengende ned, slik at det dekket det meste av ansiktet hennes. Måten hun satt på fikk Beate til å føle en umiddelbar medynk med henne og den tynne skikkelsen i alt for store klær, gav et håpløst inntrykk.
Hun holdt begge hendene i fanget og Beate la merke til at hun var kledd i en mørkeblå, romslig og lang kåpe, med brede skinnkanter rundt håndleddene, i halsen og langs hele bredden nederst.
Kvinnen rørte seg ikke mens Beate nærmet seg henne og da hun nådde helt frem til stolen hun satt på, kremtet hun for å gi seg til kjenne. Det så først ikke ut til at kvinnen reagerte til tross for lyden fra kremtet. Men i det Beate strakte ut hånden for å legge den på skulderen til kvinnen, løftet hun sakte opp hodet og vendte seg mot henne. Det lange mørke håret gled til siden og Beate stirret rett inn i to tomme hulrom der øynene til kvinnen skulle ha vært.
Beate skrek til i samme øyeblikk som hun tok flere skritt bakover. Skriket hennes gav ekko i den den tomme korridoren i noe som virket som en hel evighet. Hun ble stående som fastfrosset og kunne ikke ta blikket fra ansiktet til kvinnen og fra de mørke, tomme øyehulene i det tynne og sørgelige ansiktet.
Da ekkoet fra skriket til Beate hadde stilnet, merket hun at hun ble stående og svelge igjen og igjen, uten at hun var i stand til å kontrollere dette selv. Hun pustet kun overflatisk nok til å kunne unngå å svime av og sto som limt fast i gulvet på samme sted som hun hadde skrittet tilbake til.
Kvinnen snudde da hodet sakte bort fra Beate og bøyde det ned, slik at håret gled fremover og dekket ansiktet hennes igjen. Samtidig slo kvinnen ut de smale, tynne hendene sine i en hjelpeløs gest. Beate kjente igjen et stikk av medynk , samtidig som redselen bølget gjennom kroppen hennes.
Plutselig frøs kvinnen fast i denne stillingen, med håndflatene utslått og hodet bøyd. Synet av kvinnen, som satt bare et par meter foran henne begynte å falme, samtidig som det blinket i takt med lysrøret i taket lenger ned i korridoren. For Beate så det ut som et TV bilde som hadde frosset på skjermen og som sakte forsvant mer og mer. Det siste hun så av kvinnen var de fortvilte utslåtte hendene og ulveskinnspelsen på kanten av kåpen som beveget seg i bølger, som om det blåste en vind gjennom korridoren.
Men det gjorde det ikke. Tvert i mor sto luften fullstendig stille og svetten piplet frem på pannen og i nakken hos Beate. De to stolene som sto rundt det lille bordet sto slik de alltid hadde gjort og over dem hang et bilde av den eldste kirken i kommunen, med prestegården i bakgrunnen. Hun tok seg i å tenke at det hang litt skjevt og at fargene var falmet slik at det meste av bildet hadde en tone av den samme grønnfargen som gressplenen rundt kirkegården hadde.
Det hørtes ikke en eneste lyd rundt henne, bortsett fra en knitrende lyd fra lysrøret i taket, som fremdeles sto og blinket og kastet taktfaste skygger nedover hele korridoren.
