Kirketjener Jonassen

I sakristiet var det varmt og Kirketjener Svein Jonassen strøk bort svette fra ansiktet og glattet det vannkjemmede håret sitt bakover. Han hentet ned talglys fra de store glass skapene bak døren. Talgen var varm og i ferd med å mykne, slik at lysene holdt på å gli ut av hendene på han. Han presset dem innstinktivt inn mot brystet, men innså for sent at det kom til å sette seg talg på den sorte dressen hans. Presten Orø kom akkurat da inn døren og Jonassen rakk ikke å flytte seg, slik at dørklinken traff han midt i ryggen. Det slo et øyeblikk luften ut av han og gjorde at han derfor mistet talglysene i gulvet. Presten kommenterte det ikke med et ord, men det skarpe blikket under lett hevede øyenbryn sa alt om hva han syns om kirketjenerens klossethet.

     Jonassen plukket lysene forsiktig opp fra gulvet, bevegelsene hans var lette og ledige. Men de varme lysene hadde fått for store skader og beskjemmet la han dem i en kurv ved siden av skrivebordet. Han unngikk prestens blikk og snudde seg mot skapene igjen for å hente ut nye lys. Presten kremtet og nikket mot kirketjenerens bryst og flekken fra de varme talglysene han hadde klemt mot seg. -Ja, selvfølgelig herr Sogneprest. Jonassen så seg rundt etter vann og en klut slik at han kunne få tørket av dressen. Uten å tenke seg om tok han et skritt mot sølvkaraffelen som sto på et lite bord under vinduet. Da spratt Presten Orø opp fra stolen sin og la begge håndflatene på skrivebordet foran seg. -Men i Himmelens navn Jonassen, du har vel ikke tenkt å vaske deg i vievannet? Stemmen til presten var ikke spesielt høy, men den oste av indigasjon på vegne av det Hellige vannet. -Nei, selvfølgelig ikke Herr Sogneprest, mumlet Jonassen med blikket ned i gulvet og snudde brått med sikte mot døra ut til kirkerommet.

     Presten satte seg ned i stolen igjen og så etter Jonassen der han trippet ut døren. Han satt med rynket panne en stund etter at kirketjeneren hadde forlatt sakristiet. Han funderte med seg selv på at det muligens slett ikke var sunt at Jonassen fremdeles gikk rundt ugift, nå da han var langt over fylte førti. Han bestemte seg for at han ville ta tak i situasjonen med en gang han fikk en passende anledning.

 

Lyder Orø var oppe mens det fremdeles var natt for å gjøre seg klar til gudstjenesten denne søndagen. Han hentet seg litt morgenmat fra spiskammerset og brakte den med seg inn på kontoret sitt. Han åt raskt i seg det han hadde på fatet og ble deretter gående å tråkke rundt på gulvet der inne, mens han smått glattet det lange grå håret sitt bakover den blanke issen. Han hadde gått med på å la den svenske predikanten tale i kirken i dag, men han ville at det skulle være klart for alle og enhver hvem som var den egentlige stemmen til Gud her i utøyene. Herr Hope hadde anbefalt denne mannen i de mest rosende ordelag og beskrev han som en frisk svensk pust inn i predikantmiljøet som blomstret lengre oppe i nord. De kalte han sølvstrupen fra Pajala, han sang vistnok like vakkert som han talte. Han hadde bred erfaring og var viden kjent både nord i Sverige og Finland.

  

Siden det var femte søndag i treenighetstiden valgte han å fokusere på Ordspråkene. Og det var et kapittel der som han ville vie tid i prekenen og det var direkte rettet mot en mann han hadde i søkelyset og som han mistenkte for å ligge i annen manns seng. I kapittel 7 snakket Salomon om annen manns kvinne og han håpet dette ville bli en vekker for mannen, som var respektert i bygda, men som kom til å ende med banesår om dette fikk fortsette. Han jobbet med prekenen sin helt til lydene fra det første fjøsstellet hørtes og han håpet å kunne nå sitt publikum denne søndagen, slik at sølvstrupen fra Pajala kunne komme til hans storslåtte kirke og se at det slett ikke var behov for store ord og vakker sang her. Det fantes i rikt monn allerede.

 

Kirken lå på en høyde over prestegården og bakken opp dit var bratt. Presten Orø stanset da han var nesten oppe og så utover bygda. Det var en strålende sommermorgen og han så ikke bort fra at den store kirken kom til å være fullsatt og vel så det under dagens gudstjeneste. Herfra kunne han se utover hele sognet og i vest så han slake grønne jorder under de bratte fjellene og det gjenspeilte det harde arbeidet som bøndene heromkring la ned.  Mot øst var landet sprukket opp i små fjorder og sund og utenfor lå holmer og skjær strødd som glassperler i det klare blå havet.Der ble fisk av alle slag dratt på land, til alle årstider og ble derfra mat på bordet i fiskernes små stuer. Jo, livet var godt her i utøyene og han angret ikke på at han hadde tatt i mot dette kallet, selv om tvilen hadde ridd han til å begynne med.

 

Han hadde vært bekymret for datterens dannelse her blandt arbeidsfolk og hedninger, men det stakkars morløse barnet hadde funnet seg godt til rette. Han underviste henne selv hjemme på prestegården. Det var hans selvsagte plikt som hennes far og prest, hun skulle slippe å sitte blandt fiskerbarna i sine fattigslige ullkofter . Han var glad han hadde spart henne for det. For i dag var hun en vakker ung dame som holdt hodet høyt hevet når hun gikk opp midtgangen på søndagene og hun verdiget ikke de jevngamle ungdommene så mye som et blikk når hun passerte dem. Oppe fra alteret kunne han se at de fulgte henne med øynene alle som en, men hun satte seg på den fremste benken og hun snudde seg aldri for å glane bakover i benkradene. Ryggen var rak under hele Gudstjenesten og når klokkene ringte ut tok Lyder Orø henne i hånden og sammen gikk de ut i våpenhuset for å hilse menigheten, ettersom de forlot kirken.

 

Han tok fatt på det siste stykket av bakken og gav seg igjen til å ønske at kirken fremdeles hadde ligget nede ved prestegården, slik den hadde gjort det i gammel tid. Han visste at plasseringen av den nye kirken var omdiskutert, fordi den lå på en gammel hedensk blothaug fra vikingetiden. Langt fra alle hadde syntes det var riktig å legge et vigslet hus der oppe, mens andre mente at nettopp det ville dempe de onde og ukristelige kreftene som enda fantes der. Diskusjonene hadde rast både før og under byggingen av den store korskirken.

     Arbeidet med å sette den opp tok to lange år og både byggherre og arbeidere mente seg forfulgt av uhell under arbeidet. Flere gode arbeidsmenn var blitt skadet og en hadde omkommet da han falt ned under takarbeidet. Folkesnakket ville ha det til at det var hedningenes guder som protesterte mot at et vigslet bygg skulle opp på selve hovedalteret deres. Andre igjen mente å ha sett Colban, en av prestene i den gamle kirken, gå rundt der oppe med en lykt i hånden.

     Den gamle kirken ble truffet av lynet og brant ned mens Colban var prest og han hadde deltatt fremst i slukningsarbeidet med raseri og overmot. Det var like før han ikke selv ble flammenes rov og folk hadde måttet revet han med seg med makt fra den brennende kirken, mens han øste eder og galle opp mot Gud og himmelen over dem. Derfor mente folk at "han Colban", som døde våren etter brannen under helt andre omstendigheter, ikke likte plasseringen av den nye kirken. Dermed vandret han hvileløst omkring på natterstid der oppe og skremte livet av skikkelige folk.

 

Presten smilte med seg selv mens han låste seg inn i sakristiet. Tullprat og overtro alt sammen. Ikke trodde han at Presten Colban var noe annet enn fornøyd der oppe ved herrens føtter og ikke brydde han seg det døyt om hedenske guder og denslags fantasier.

     Vel inne i sakristiet leste hans enda en gang gjennom prekenen sin og nikket fornøyd mens han gikk ut for å møte kirketjeneren Hans Jonassen, som trofast gikk rundt og la ut salmebøker på benkene.  Hans var en mann av få ord, men som skjøttet arbeidet sitt upåklagelig og alltid var velkledd og tiltalende. Han var en slank mann med lette fottrinn og han for rundt i kirkebygget for å sjekke at alt var i orden før de første kirkegjengerne kom. Under selve gudstjenesten gikk han lydløst rundt blant menigheten og nappet i folk som sov eller hysjet på dem som ikke hadde vett nok til å tie under prekenen. Han var smidig og lett på foten, og best som han var nede i midtgangen var han oppe på galleriet og fulgte med derfra. Han gled som en skygge rundt i kirken etter mørkets frembrudd og syslet med forefallende arbeide der inne, selv etter midnattstimen. Men aldri hadde han nevnt noe om presten Colban. Nei, Lyder Orø var sikker på at hverken han selv eller Hans Jonassen hadde sett noe til hverken hedenske guder eller gamle prester her oppe.

 

-"Riktig god morgen til deg Hans", hilste presten da han kom inn i kirkerommet. -"Takk i lige måte Sogneprest", hilste Hans tilbake. Stemmen til kirketjeneren var lys og morgenblid. -"Jeg tenker at det blir rett mange som kommer til å samles om Ordet her i dag", sa presten fornøyd. -"Ja, jeg tror det kan bli trangt om plassen i dag", svarte Hans og nikket enig. Presten slo ut hånden og pekte opp mot prekestolen. -"Jo, jeg tenker også at vi lar Herr Vangen fra Pajala få komme til ordet etter prekenen og dagens tekst". Han så spørrende på Hans, som igjen nikket. -"Ja, selvsagt", svarte Hans. -"Det er helt riktig avgjørelse Sogneprest". Hans rettet på slipset sitt og fingret med salmeboka han holdt i hånden. Han fortsatte å nikke og sa, mer til seg selv enn til presten, -"Helt riktig, det blir helt riktig". Han forsvant nedover midtgangen og Lyder Orø syns han trippet nervøst avgårde, men regnet med at det skyltes den store folkemengden som skulle komme og at han ville alt skulle være i stand til gudstjenesten.

Renathe Beate

You must select a collection to display.

-Tester