De dødes barn

De dødes barn

Persson sov i kårstua, det hadde han gjort siden første gang han kom til Mjå. Den hadde stått tom og ubebodd da, og så ut til å skulle fortsette med det en stund fremover. Utenfor stua blåste det fælt og høstløv og småkvister ble kastet mot de små vinduene. Dette i tillegg til de vanlige knirkelydene i den gamle kårstua, gjorde at Persson ikke sov spesielt godt.

 Så allerede da innejenta strevde med slåen på døra inn til bislaget i hovedhuset, så var han våken. Nå som husbonden var bortreist var han ekstra oppmerksom på det ansvaret som hvilte på han. Nå ikke bare ansvaret for gård og grunn slik han pleide å ha, men også for folket innenhus og spesielt for fruen på gården.Hun var sengeliggende og dårlig i påvente av sitt andre barn, som kunne komme hvilken dag som helst nå. Eller natt, tenkte Persson illevarslende da han hørte innejenta streve med den tunge bislagsdøra i den sterke vinden.

Da jenta banket på døra i kårstua var han allerede påkledd og kommet seg ned den bratte loftstrappa. Hun så både paff og lettet ut på samme tid da han åpnet døra på vidt gap og slapp henne innenfor. –“Det er frua”, sa hun anpustent da døra slo igjen bak henne. –“Bergljot sier du må komme”. Han nikket kort og pekte spørrende mot stallen mens han drev en ulljakke over skuldrene. –“Ja”, svarte jenta alvorlig. –“Det må sendes bud etter doktoren” –“Og presten”. Det siste kom bare som en hvisken fra henne og hun gjorde seg klar til å gå inn i hovedhuset igjen.

Persson kom etter henne ut i den den lille gangen og fikk på seg støvlene sine. Han strøk håret bort fra ansiktet før han dro lua godt nedenfor ørene sine. I det innejenta tok i ytterdøra spurte han plutselig –“Guttungen?” –“Hvor er han?” Hun slapp dørklinken med en gang og snudde seg mot han igjen. –“Han sover nede i bestestua”, svarte hun. –“Bergljot mente vi skulle legge han der i kveldinga”. –“Og takk for det”, mumlet jenta for seg selv mens hun så på et punkt nede på gulvet foran seg.

Hun så ut som det siste hun ville her i verden var å gå tilbake til hovedhuset, så Persson satte opp en streng mine og nikket mot døra. –“Bergljot har bruk for deg der inne”, sa han alvorlig og jenta nikket pliktskyldig. –“Ja, selvfølgelig”, svarte hun før hun strøk på dør.

Ute i mørket og vinden satte Persson først kursen mot stallen. Han ville gjøre hesten klar selv, men få en av guttene til å kjøre ned til doktoren. Han valgte å sende avgårde en av Hagenguttene fra nabogården. Ikke den eldste, men den han regnet som den mest pålitelige. Etter å ha sendt avgårde gutten med tydelig beskjed, gikk han rett inn i hovedhuset for å se etter guttungen.

Allerede da han kom inn bislagsdøra hørte han skrikene fra loftsetasjen og det gikk kaldt nedover ryggen på han. Fødselen var igang for alvor, det var det ingen tvil om. Han sendte en bister tanke til husbonden som så beleilig hadde lagt turen sin over fjorden akkurat på dette tidspunktet og lurte på om han øynet å slippe å være tilstede på det som nå skulle skje. Men han slo raskt tanken fra seg og begav seg inn i bestestua.

Dette var et rom han ikke hadde vært i alt for ofte, men når han hadde det, så var det i forbindelse med høytider eller andre festlige anledninger. Da var alltid alle lys tent der inne og de store ruvende møblene virket innbydende og varme. I taket gnistret det i slipte speilprismer og det var tente lys i lyskronene. På gulvet lå de deiligste tepper som hadde funnet veien hit helt fra orienten, i et vell av farger og mønstre. Det skinte i nypolert messing både på bord og vegger der inne.

Men når Persson nå åpnet døra til bestestuen lå den i et dystert mørke. Skinnet fra den lille lampen hans fikk de store møblene til å virke som skremmende kolosser. Vinden ute gjorde at de tunge gardinene rørte seg og Persson tenkte at hvis guttungen våknet her så ville han bli livredd. Morens skrik fra loftet ville ikke gjøre situasjonen noe bedre heller.

Lett som ingenting løftet han guttungen opp mens han fremdeles var godt innpakket i dyne og tepper, bar han raskt ut og de korte skrittene over til kårstua. Han bar han opp på loftet og la han i sin egen seng. Den hadde enda lunk etter at han var blitt vekket for kort tid siden. Lille Andreas krøp godt sammen under flere lag med tepper og pledd og sovnet med en gang igjen.

Vel inne i hovedhuset igjen nølte Persson før han tok fatt på trappene opp til loftet. I den lange gangen utenfor sovekammersene var det tent lys langs veggene, men de blafret faretruende i trekken på det gamle loftet. Han tenkte at han måtte banke på og forhøre seg om Bergljot behøvde hjelp med noe, men før han kom så langt gikk døra til fruens rom opp og ut kom innejenta med et vaskefat under armen. Hun var blek, men likevel svett i ansiktet og hun bråstppet da hun så Persson.

Hun lukket døren raskt bak seg, men han kunne fremdelses høre den hivende og tunge pusten til fruen gjennom døren. –“Jeg blir i kammerset nederst mot veien mens jeg venter på doktoren”, sa han lavt til henne. –“Bare kom å hent meg hvis...” Stemmen hans bar ikke helt og plutselig skar et nytt skrik gjennom lufta fra sovekammerset. Jenta fikk fart på seg, men nikket til Persson som tegn på at hun hadde forstått. I det han gikk nedover loftsgangen hørte han den myndige stemmen til Bergljot, som ropte ut raske beskjeder til innejenta.

Det tok heldigvis ikke lang tid før Hagengutten kom tilbake med doktoren i vogna. Persson sprang ned og åpnet døra til hovedinngangen. Han tok i mot doktoren der og hold godt i døra slik at vinden ikke skulle slite den av hengslene. Doktoren var en høy og tynn man og han tviholdt på den store vesken sin til han var innenfor. Han nikket til Persson. Han satte så kursen rett opp på loftet uten noen form for videverdigheter og Persson spurte Hagengutten etter presten. Han fikk til svar at han var på tur for egen vogn, men at det kunne drøye en stund før han var der.

I ventetiden som fulgte tok Persson flere turer innom kårstua for å se etter guttungen, men han sov rolig der inne. Lydene fra uværet utenfor stengte heldigvis ute andre lyder som vanligvis ville kunne høres siden de to bygningene sto så tett. Persson ble gående mellom kårstua og hovedhuset. Smått var han innom i kjøkkenet og smått satt han oppe på vestkammerset og led seg gjennom skrikene fra den andre siden av loftet. På kammersveggen hang et stort bilde av Jesus som den gode hyrde, med et lam på armen og flere rundt føttene sine. Han tenkte på livet og døden, og på sin egen familie hjemme i Sveirge som han hadde reist fra for lenge siden. Men han var ikke noe religiøs mann og nøyde seg med å se på bilde av frelseren mens han ønsket intenst at fruens lidelser snart skulle være over. Han satt fremoverbøyd på en pinnestol og flyttet lua mellom hendene sine. Innimellom så han opp på bildet på veggen.

Ikke så lenge etter at han hadde tenkt disse tankene, ble det plutselig helt stille på loftet. Ikke bare stille fra de pågående skrikene og de skarpe stemmene til Bergljot og doktoren. Men det var som om vinden på sekundet hadde stilnet utenfor huset og i det han reiste seg fra stolen fikk han en grusom visshet.

Han gikk med tunge skritt ut døren fra vestkammerset og nedover loftsgangen. Lysene som var tent langs veggene brente med en sterk og sikker flamme nå og lyste opp hele loftsgangen. Gjennom det lille hjørnevinduet nederst i gangen så han at det første morgenlyset hadde kommet utenfor. Det lå en ro over hele huset, ja over han selv også. Det var en fredfull ro som harmonerte med det første lyset fra en ny dag. Persson ble sikrer i skrittene nedover gangen, der han gikk med lua i hånden.

Plutselig gikk døra til fruens kammers opp og innejenta kom omtrent ramlende ut gjennom den. Samtidig hørte han at Bergljots stemme hevet seg fra bestemt og gikk over til høye, sinte rop. Døra til kammerset gikk opp igjen og Bergljot kom ut på samme viset som innejenta, men denne gangen med håndmakt fra doktorens side og under høylytte protester. Innejenta sto et stykke lenger ned i gangen og presset ryggen inn mot veggen, mens hun stirret panisk fra Bergljot og til kammersdøra som doktoren smalt igjen og behørig låste bak seg, med både nøkkel og slå.

Persson skjønte ingenting av det som foregikk og som om ikke det var nok, hørte de nå tunge og bestemte skritt i loftstrappa. Opp kom presten Orø trampende og kom nedover gangen i raskt tempo mens han fomlet med knappene på jakken sin. Han var en liten og ganske tett mann og han pustet litt tungt etter loftstrappa. Men han utstrålte en myndighet og kraft i form av sitt embete som gjorde at han virket høyere enn det han var. Han så fra den ene til den andre og prøvde å få kontakt med Bergljot. –“Ja?”, sa han med høy stemme. –“Hva foregår så her?”

Bergljot sto å banket og slo på kammersdøra og ropte rasende til doktoren at han måtte slippe henne inn. Innejenta begynte til å gråte lydløst der hun fremdeles sto presset inn mot veggen i gangen og i det presten tok et skritt mot henne, gjorde hun et forsøk på å neie. Det ble ikke vellykket og presten bestemte seg raskt for å ikke kaste bort tid med å snakke til henne.

Han så mot Persson for å spørre han, men da Bergljot fikk øye på presten stoppet hun brått opp bankingen på døra og så beskjemmet ned i gulvet. Presten så fra henne og til Persson før han tok et solid tak i håndtaket på døra og forsøkte å rive den opp i en eneste bestemt bevegelse. Men han ble stående uten at døren rikket seg og satte indignert i et tordenskrall av et utbrudd: -“Hva i Himmelens navn er det som foregår her?” Persson ønsket at han kunne svare, men han bare så mot Bergljot, for han ante det ikke selv engang. Hun strøk det blodige forkleet sitt til øynene og så ned i gulvet igjen. –“Men så svar da kvinnemenneske”, brølte presten og Bergljot nikket mens hun forsøkte å ta seg sammen. –“Det er frua”, hikstet hun frem, med skjelvende stemme. –“Hun klarte det ikke”. Bergljot ristet fortvilet på hodet. Hun stoppet opp og så på presten. –“Hun avled, er det det du forsøker å fortelle meg?”, spurte presten skarpt. –“Ja, det stemmer”, sa Bergljot. Hun nikket og var igjen oppe med forkleet til øynene.

Presten nikket med hodet flere ganger etter hverandre, men satte så øynene i Bergljot igjen. –“Kan du fortelle meg hvorfor du står å banker på den dødes dør på denne måten da?” Prestens stemme var litt roligere nå, men han la skarpt til: “Og hvorfor er døren låst?” Bergljot klarte ikke å få den trinne kroppen sin til å stå i ro, men flyttet vekten fra en fot til den andre. –“Det er doktoren”, hikstet hun. –“Han mener at....” Stemmen hennes sviktet. –“Han mener hva da?”, spurte presten med myndig stemme og hendene i siden. –“Han mener at barnet lever og at...” Bergljots stemme sviktet på nytt,men nå hadde presten lagt to og to sammen og det gikk samtidig i all sin gru opp for Persson hva doktoren holdt på med der inne på kammerset.

Han stirret med store øyne mot den stengte kammersdøra. Bergljot hulket stille. Innejenta hadde glidd ned i sittende stilling på gulvet lengre ned i gangen. Hun holdt hendene hardt rundt knærne og gjemte hodet i fanget sitt. Nå var det presten Orø som tok til å dundre på den stengte kammersdøra med knyttnevene. Han banket mye hardere en Bergljot hadde gjort og han rev og slet med slik kraft i håndtaket at Persson var redd det ville bli slitt av. Han skrek med ilter stemme til doktoren innenfor: -“Åpne denne døren i Guds navn mann”. Han ventet et øyeblikk på en reaksjon der inne fra, men det var helt stille. –“Jeg vet hva du er i ferd med å ta deg til og jeg befaler deg å gi det opp”. Presten lyttet igjen etter svar, men heller ikke denne gangen fikk han svar fra doktoren.

Han tok til å banke å slå på kammersdøra igjen med all sin kraft. Etter en stund tok han en pause og lyttet og plutselig skar et tynt lite skrik gjennom luften. Presten Orø stoppet med den kraftige knyttneven sin hevet og klar til å slå på døra igjen. Bergljot hikstet til og innejenta løftet hodet opp fra stakken sin.

Gjennom vinduet i hjørnet så Persson at det var blitt lysere ute og at det så ut til å bli en klar høstdag. Slåen på døren til kammerset ble slått fra og nøkkelen vridd om. Døren åpnet seg såvidt på klem og doktoren stakk hodet ut. Han så på presten med et innbitt blikk og nikket til Bergljot. Hun kom sakte og nølende mot døra. Doktoren smilte skjevt til henne og rakte henne en innpakket liten bylt i armene. –“Han behøver melk”, sa doktoren med sliten stemme. Bergljot nikket som tegn på at hun hadde forstått og tok et skritt tilbake, med den lille i armene sine. –“Og jeg behøver arbeidsro”, sa doktoren med ergelig stemme og satte øynene i presten, før han smalt døren igjen og låste etter seg.

Da Persson kom ut på bislagstrappen etter å ha fulgt Bergljot og den lille ned til kjøkkenet, hadde dagen grydd. I øst sto solen opp og kastet sine første stråler på Mjå Gård. Persson lente seg mot den hvitmalte uteveggen og så nedover mot hovedveien opp til den store gården. I dag, eller en dag senere, kom husbonden selv til å komme kjørende opp denne veien og da visste Persson at det var hans lodd å ta i mot han. Med den aller verste nyheten han kunne fått, men også med en bitteliten stråle av håp som den nyfødte gutten brakte med seg.

Senere skulle det vise seg at det lille streifet av håp som Persson overrakte husbonden en høstdag midt i september da han endelig kom hjem til gårds, gradvis slukket mer og mer ut. Ikke i form av livsgnisten, for den beholdt gutten og han tok til seg mat slik han skulle. Men husbondens sorg over at fruen var gått bort og det at gutten forble morløs, gjorde at sinnet hans ikke ble helt som hos andre barn.

Han vokste opp til å bli et mer og mer særegent barn, til stor forskjell fra den folkelige og utadvente broren Andreas. Ulike av utseende var de også. Der Andreas var lys og hadde et vinnende smil, var denne gutten mørkere i hår og hud og hadde et blikk som alltid vek unna øynene hos dem han traff.

Denne morgenen da de første solstrålene traff gården, hadde Persson følt en nesten religiøs fornemmelse og en enorm takknemlighet. Mest av alt til doktoren for at han hadde berget livet til den lille gutten og trosset prestens haglende trusler og skjellsord. Men etter som gutten begynte å vokse seg inn i ungdomsårene hadde han flere ganger tvilt på om dette var en riktig avgjørelse og på om det var noe naturstridig i det som hadde skjedd på fruens sovekammers den natten.

Han visste at innejenta hadde brent sengetøy og klær på baksiden av eldhuset dagen etterpå, mens tårene rant nedover kinnet hennes. Hun hadde stirret inn i flammene med et stivt og fortyrret blikk. Gutten, som senere ble døpt Johan, hadde de måttet reise over til byen for å få i vievann. Presten Orø, som fremdeles var rasende, nektet å ta i mot barnet i den store korskirken på haugen. Han hadde spyttet etter vognen da husbonden dro fra prestegården med uforrettet sak. –“Filii Mortuæ”, ropte han etter følget og Bergljot som satt i vognen med den lille gutten i fanget, trykket han godt inntil seg. Hun kunne ikke latin, men skjønte likevel godt betydningen av det presten sa. De dødes barn.

 

Andreas hadde jobbet seg svett ute på jordet. De brøt opp nytt land nå midt i juli og sola stekte fra en blå og aldeles skyfri himmel. Han strøk den blonde luggen sin unna øynene og så utover de langstrakte jordene som lå rundt gården hans. Mjå var den staseligste gården i mils omkrets og det gode jorda som hørte under den gjorde utkommet rikt hvert eneste år. Hverken han eller broren behøvde å frykte for fremtiden.

     Persson, formannen hans kom gående mot han. -Hva sier du om en pause Herr Andreas?, spurte han. Det var formet som et spørsmål, men det lød mer som en ordre. Persson hadde vært på gården siden før Andreas ble født og var som et familiemedlem å regne. Andreas nikket bekreftende og Persson gjorde tegn til karene om å legge ned arbeidet. Det ble delt av den gode maten som jentene på kjøkkenet hadde stelt i stand til dem og det ble drukket godt i varmen. Andreas pratet og lo sammen med de andre arbeidskarene og pausen gled sakte over til arbeid igjen.

     Da de la ned for dagen et par timer senere hjalp Andreas til med å bære tiner og flasker tilbake til kjøkkenet. Hadde han ikke vært en bortlovet mann så hadde kanskje noen falt for fristelsen til å spøke med at han nok var ute etter å se den nye kjøkkenjenta Marte, som hadde vært hos dem siden i mai. Marte med de blonde flettene og det varme smilet. Andreas visste at hun kom nede fra bygda og at hun drev hushold alene sammen med søsteren, etter at begge foreldrene hadde gått bort i vinter.

     Jentene på kjøkkenet ble snart oppmerksomme på at Herr Andreas kom sammen med karene med kurs rett mot bislaget. De samlet seg på den store steintrappa utenfor inngangen, for alle ville ta i mot matkurvene og samtidig få slått av en prat med karene og kanskje med selve odelsgutten. Andreas var godt likt av alle på gården og hadde alltid et smil og noen spøkefulle ord til kjøkkentausene. Han hadde de mest intense blå øyne med et oppmerksomt og våkent blikk. Han hadde sola i ryggen der han gikk mot dem og da han nærmet seg neide jentene og smilte bredt mot han.

     Berglioth, den trinne sjefskokka på kjøkkenet kom ut med kaldt øl til alle mann og praten gikk livlig på tunet mens solen la seg mer og mer bak de bratte fjellene vest for Mjå. Øynene til Andreas søkte rundt blant jentene, men han kunne ikke se Marte noen steder. Han smatt inn under den lave dørkarmen til kjøkkenet og så seg rundt der inne. Ved det store langbordet spiste de stort sett alle måltider sammen, både de som jobbet på gården og sjølfolket. Det var kun ved spesielle anledninger det ble dekket opp i spisestuen og selv da var det sjelden at Andreas åt der inne. Det var her på storkjøkkenet han trivdes.

      Her hadde han spist siden han var liten guttunge og han kjente hver krik og krok der inne. Inkludert spiskammerset og der sto døra på klem. Marte veide opp mel ved benken og sto med ryggen til han. Det rød- og hvitstripete forkleet var knyttet stramt om livet hennes og det lyse håret var satt opp i nakken. Hun skvatt plutselig til da hun merket at noen sto i rommet bak henne og mistet melskjeen i benkplaten og en melsky føk opp rundt henne. Andreas klarte ikke å holde tilbake en boblende latter ved synet.

     Marte så litt oppgitt på han først, men så kunne hun ikke annet enn å le hun også. -Herr Andreas, som du skremmer meg, skjente hun. -Er det noe jeg kan hjelpe deg med?, spurte hun. -Noe du vil ha? Hun slo ut med armene og så seg rundt i det innholdsrike matlageret. Andreas kunne ikke ta øynene fra henne. Hun hadde mel i ansiktet og små fordypninger i kinnene når hun smilte. Han ble stående uten å svare og kom seg ikke til å si noe før han så at øynene hennes ble mer og mer spørrende. Han summet seg og svarte; -Nei takk, jeg var bare litt småsulten før kvelds og da pleier jeg å ende opp her inne. Hun smilte bredt tilbake mot han.

     -Det finnes skinke Herr Andreas, sa hun. -Og rømmegrøt. -Jeg kan sette det frem for deg hvis du vil? Han ristet på hodet. -Nei nei. -Jeg spiser med de andre til kvelds, svarte han og lukket døren etter seg idet han skyntet seg å forlate rommet.

     Mens karfolkene stelte seg til aftens grep han seg i å ikke kunne følge med på samtalen som gikk heftig om Johans nye hundegård. Persson var kritisk til beliggenheten og bråket som det ville utsette arbeidsfolket for, men Andreas kunne ikke opparbeide noe fornuftig å si til forsvar for broren. Han forholdt seg taus og karene tolket det som om han sto ved Johans side i dette, men sannheten var at det var Marte, men smilet og de lyse håret, som var i tankene hans mens han gjorde seg klar til å gå inn på kjøkkenet igjen.